Om gamle kjendiser i nærmiljøet:

«Har du set den
Gjendin-Eggen nogen Gang?
Den er halve Milen lang,
hvass bortefter, som en Ljaa.

Bukk fra Luften, Bukk fra Bunden,
stangedes i samme Stunden
saa at Skummet om os klasked.
Ja, der laa vi nu og plasked. –
Langt om længe, du, vi naade
nordre Landet paa en Maade;
Bukken svam, og jeg hang bag ham; –
jeg foer hjem»

Om fiskeren:

Gjende og Sjoa er kjent for godt fiske. I våre dager er utløpsosen fra Gjende veldig populær blant fluefiskere. Hvorfor de står der, kan gi litt ambivalente tanker; står de der fordi de tar mye fisk, eller står de der på grunn av den vakre naturen? Spør du dem vil noen si at de tar mye fisk, andre sier at de tar ingenting. Men dette er jo en tradisjon blant fiskere; noen lyver. Det er også en tradisjon ved Gjende, Peer løy også ifølge hans mor.
Det er på seinsommeren fisket regnes som best på Gjendeosen. Da klekker Gjendeflua som er veldig gjev på menyen til fisken på Gjende Dette er et lite insekt i knottfamilien og den suger ikke blod. Arten finnes andre steder både i Jotunheimen og ellers noen andre lokaliteter i Norge og i Norden. Og her i Norge har den fått sitt navn pga de store mengdene på Gjendeosen. Men i de siste årene har mengden blitt sterkt redusert av hittil ukjente årsaker.

Om jegeren:

På sørsiden av Gjendeosen finnes Jo Gjendes bu. Jo (1794 – 1884) var en einstøing som var født i Vågå og busatte seg i Brurusten 1850. Denne fjellgarden ligger vakkert til, like ovenfor Nedre Tråsåfossen i Sjoa, ved munningen av Murudalen. Jo var en legendarisk reinjeger som gikk etter storbukkene. Han var fritenker og hadde hang til filosofi. Det er skrevet mye om Jo Gjende, og hans rennommé har nok ikke tapt seg med årene.

Reinsjakt i Jotunheimen. Jegeren til høyre er Anders Valde Aasheim, nåværende daglig leders farfars far.

Om jordbruket:

Sjodalen er en av de vakreste fjelldalene i Sør-Norge og har i uminnelige tider hatt stor betydning for folket i Vågå. Grovt sett regnes dalen fra Randsverk til Gjende. Folk flest i Vågå har hatt en eierfølelse for Sjodalen. Området var rikt på vilt og i vatna og elva var det mengder av fisk. I høyfjellet på vestsiden og i traktene rundt Gjende var det godt med rein.
Bønder som hadde gårder rundt østre enden av Vågåvatnet bygde store setrer som også ble brukt vinterstid – vinterlego. Buskapen ble flytta til setra seinhøstes, etter at hågraset var beitet ned heime på garden. Dette var gjerne i november. Så var de på setra til sommerens avling var brukt opp. Så var det heimreise til garden igjen. Dette skjedde i slutten av januar og utover vinteren, avhengig hvor mye foring det var. Det var en barsk jobb for budeier å drive buskapen gjennom snøfonner og kulde, 50-60 km fra fjellet til heimgarden. Det var kvilingssetrer på vegen hvor de overnattet. Det var vanlig med tre dager på turen og med to overnattinger.

Om himmelretninger:

En interessant observasjon blant folket i området gjelder himmelretninger. Her finnes ikke øst eller vest, men bare nord og sør. Og sør kan være er nord, og omvendt. For oss som er oppvokst her, er det en forståelse for dette. Er du fra Vågå så kan du reise til Lom, og da reiser du nordi Lom, selv om det nærmest er rett vest. Du kan bevege deg videre nordi Bøverdalen, som fra Vågå blir nærmest sørvest. Dette fenomenet gjelder også i Sjodalen og øvre Heidal. I Randsverk ligger Nordre Vangen sørvest for Søre Vangen og i Heidal er Nordre Steine sørvest for Søre Steine. Så moralen er å ikke stille en innfødt, gjerne noe eldre, et spørsmål som betinger et svar med angivelse av himmelretning. Du vil helt sikkert få et ærlig svar, men det kan være totalt forvirrende. Forklaringen til dette ligger vel i at når våre forfedre beveget seg oppover dalen så var dette nordover. At dalen svingte mer sydover, ble ikke tatt hensyn til. Og det var nok smått med gps’er og kompass.

Om varig vern av Sjoa:

Sjoa ble i Stortinget varig vernet mot kraftutbygging i Verneplan for vassdrag i 1973.
Vi må bare håpe at dette holder. Enkelte politikere har i løpet av vinteren 2021/22 antydet at vernede vassdrag bør kunne bygges ut. Europa trenger billig energi fra FjellNorge.
Det var heftige lokale diskusjoner i Vågå og Sel i begynnelsen av 1970-årene. Bulldoserpolitikere i begge bygdene ivret etter utbygging, mens storparten av lokalbefolkningen var imot. I Heidal skrev samtlige innbyggere under på et opprop for varig vern av Sjoa. Sjoa ble vernet og mye av dette har vi Sverre Nybøs engasjement å takke. Vi tillater oss å kalle ham for «frelseren av Sjoa». Alle brukere av Sjoa, kajakkpadlere, fiskere, rafting operatørene er Sverre Nybøs innsats en stor takk skyldig og vi kan alle glede oss over en fantastisk elv. I 1973 gikk argumentasjonen mye på betydningen Sjoa hadde for jordbruket. Og når vi ser på hva jordbrukets betydning har for dalen i dag, så skal vi være glade for utfallet av Stortingets vedtak i 1973. Vi tviler på om dagens jordbruk ville fått samme oppmerksomhet som for 50 år siden.

Om utviklingen av rafting:

Rafting er en aktivitet som er vesentlig utviklet i USA. Det har selvfølgelig vært flåteferder på elver rundt omkring i verden i historisk tid. Første registrerte kommersielle tur var på Salmon River, I daho, i 1940. Så ble det noe raftingaktiviteter i vestlige USA ved utgangen av 2. verdenskrig med bruk av overskuddsmateriell fra krigen. Så ble aktiviteten populær utover på 60- og 70-tallet. Da ble det mange kommersielle aktører som etablerte seg.

Om rafting på Sjoa:

Første raftingturen vi kjenner til på Sjoa var i 1979. Det var Whitewater Voyages fra California som var innom en tur.I 1983 var Grethe Høstaker og Kjell Fladen over i Canada for å jakte bjørn. Her kom de i kontakt med raftingmiljøet. Og i 1984 var de i gang med selskapet Norwegian Wildlife and Rafting, nå Sjoa Raftingsenter-NWR med guider fra Canada. De undersøkte mulighetene på Numedalslågen, men endte på Sjoa. De var alene om markedet fram til 1989. (Se Grethe Høstakers artikkel i Årbok for Heidal 2019)
Dette året ble det plutselig 4 selskaper på Sjoa; Mad Rafters, Flåteopplevelser, NWR og Lemonsjø Ski og Rafting, ledet av André Sundro, med utstyr tilhørende Norsk Fjellferie. Dette utstyret ble kjøpt av NM Hundeprodukter og startet Sjoa Rafting i 1989.
Etter som årene har gått har Sjoa Rafting AS utviklet seg til et lite familieselskap. Og som små familieselskap i Nord-Gudbrandsdalen, er vi fattige på ressurser, materielle som åndelige. Vi måtte se oss om etter noe som kunne få mat på bordet og betale strømregningene. Så begynte noen av oss å tenke elv. Og den nærmeste barndomshjemmet var Sjoa. Det ble etter hvert et naturlig valg og Sjoa Rafting AS var et faktum.
Vi, som i dag er eiere av Sjoa Rafting AS og Sjoa Raftingsenter-NWR, også kjent som Sjoa Familierafting, startet altså med rafting i 1989. I 2005 ble NWR solgt til Ola Enkerud som eide Varphaugen Gård, mellom tettstedet Sjoa og Otta. Flåteopplevelser startet opp på Varphaugen i 1989. Vi kjøpte Sjoa Raftingsenter- NWR og Varphaugen av Ola Enkerud

Om Sjoa elv – fra begynnelse til slutt:

Gjende ligger nesten i sin helhet i Jotunheimen nasjonalpark og eier er Vågå kommune. Det er mange bekker og åer som tilfører Gjende vann, se Ine Skjørten Wilsons artikkel i Årbok for Heidal 2020. Utløpet er i øst og her starter elva Sjoa. Navnet Sjoa kommer av norrønt Hjó, som betyr ‘den blanke, skinnende’. Og i riktig lys så kan vi se hvordan vår juvel skinner og glitrer.
Sjoa renner gjennom to kommuner; Vågå og Sel. I Vågå heter dalføret Sjodalen og i Sel Heidal. For å sitere språkforskeren; «Navnet kommer trolig av Heardal, hvor første ledd er genitiv av elvenavnet H navnet jó, nå Sjoa, ‘den blanke’».
Inntil 1908 var Heidal og Vågå samme kommune. Da ble Heidal utskilt og var egen kommune inntil 1965 da den ble slått sammen med Sel.

Sjokoladejuvet – Skjerdalen